Stop more.
Go less.
Fredag skulle vi ta bussen 15.10 fra Raleigh. Når tiden var der, var det fortsatt ingen antydning til at vi skulle få komme på bussen. Vi ventet og ventet. Ca. en time etter at vi skulle ha reist, forlot vi busstasjonen i buss mot Wilmington. MEN, før dette, skjedde det en hel del.
Det var ikke så mange som skulle på bussen, så vi fikk oss plass ganske langt fremme. Ikke lenge etter vi var kommet på bussen, kom sjåføren inn og lurte på hvem sin bag som lå utenfor. det var ingen som svarte, og sjåføren spurte igjen, men det var ingen som eigde den gule bagen utenfor. Litt etter så vi at det var kommet en dame utenfor, som var eier til bagen. Rundt sto det også 4-5 bussjåfører. De sto og snakket om noe. Sjåføren kom igjen inn på bussen, og denne gangen hadde han et annet spørsmål: om det var noen som var allergisk mot katt eller hund. Anita er allergisk mot katt, og sa dette til sjåføren. Han gikk med en gang bort til Anita og ba henne reise seg og bli med han. Ikke ville han fortelle hva som skulle skje. Anita ble med sjåføren ut, og ba henne fortelle denne damen utenfor det ho hadde sagt til han. Anita fortalte at ho var allergisk mot katt. Det viste seg at denne dama hadde med seg en katt i bagen. Videre sa Anita at det gikk sikkert bra om ho satt bak på bussen. Men, neida, dama med katten skulle ikke få være med. Det er jo ulovlig å ha med seg dyr på bussen. Så hvordan skulle denne damen med katten få den med seg på bussen? Joda, det hadde visst ikke vært noe problem for ho, før ho kom til Raleigh. Ho hadde rett og slett pakka katten i bagen som skulle ligge under bussen, og sånn hadde ho reist heile veien fra New York. Når dei på stasjonen i Raleigh skulle kaste bagen inn under bussen, var det plutselig noe som bevegde på seg i bagen, og det var da ho blei avslørt....Stakkars katt! Når ho kom inn på bussen og skulle hente tingene sine som h hadde lagt der, var ho sint, såg på Anita, peikte og sa at det var hennes feil at ho ikkje fekk reise med bussen....
Hele veien på bussen hadde vi to jenter sittende bak/ved siden av oss. De skulle tydeligvis treffe noen gutter som det hørtes ut som de hadde truffet på internett. De sminket seg flere ganger på den korte tiden. Det luktet hårspray og neglelakk. De tok samme bussen som oss hjem igjen også, og det var tydeligvis full klaff med disse guttene, for de grein når de skulle si ha det til de, og kastet seg over telefonen når de var gått.
Sjåføren vi reiste med var ellers blid og hyggelig, men selfølgelig er det jo noe som skiller disse sjåførene fra andre sjåfører. Nesten fremme i Wimington hører vi KLIKK KLIKK KLIKK....joda, det er sjåføren som sitter og klipper neglene sine mens han kjører!
På veien hjem var bussen selfølgelig forsinket, men vi var så heldige å få noen sjåfører som tok inn igjen all den tapte tide på veien. Effektivt! Likevel var det ein anna bussjåfør som satt på heile veien. Han var sjåførlærer. Han satt og pratet og var veldig nysgjerrige på oss, litt FOR nysgjerrig.
Thank you for travelling Greyhound!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar